Det ultimate skirennet. Mitt 15. Skarverenn

Hva mer kan en ønske seg enn å avslutte en skisesong på et skirenn som gir gnist til allerede å glede seg til neste sesong? Det er det Skarverennet og opplevelsene har nok en gang gitt meg følelsen av.

Det er stort å føle ekthet med den velkomsten som administrasjonen på Skarverennet gir meg og ledsager ved ankomst. Det blir større og større for hvert år. Buffetmiddag for eliteløperne og dets sponsorere, pluss oss to, var virkelig bra. Vi ble presentert
som eliteløpere og det gir jo helgen en spesiell følelse. Også i år stilte de med bil og sjåfør fra Ustaoset til Bardøla på Geilo etter rennet. Den samme sprudlende karen stilte opp.

Jeg må gjenta meg selv: Jeg synes synd på de som ikke opplever Skarverennet. Det er en stemning i rennet som en ikke opplever i andre renn. Kanskje det er på grunn av det er årets siste og man er mer avslappet og nyter rennet på en anen måte?
Vi får så utrolig mange godord av andre løpere som gjør at vi bare smiler selv om smertene kniver seg i muskler og ledd. Solen brøt ikke helt igjennom, men lyset var helt spesielt i år. Kontrasten av klare lyse farger mot snedekte kritthvite vidder mot den sorte fjellveggen var virkelig spesielt i år.
Vi startet i minus 5 grader og det var tørre fine spor når vi nådde toppen av vidda etter starten. Den første stigningen var beintøff i år.
Jeg forstod fort hvorfor fastlegen nektet meg å starte og ta mer hensyn til mitt brukne kragebein. Når en pigger så bruker man jo armene ganske så intens. Selv om jeg bare bruker underarmene så merkes det godt på kragebeinet.
Vi angrer ikke på at vi startet.
Enkelte partier i løypa gikk det så fort at jeg holdt følge med noe som skøytet. Det var skikkelig gøy – for meg.
Riktignok hadde vi et skikkelig tryne fall i første bratte bakke – alt gikk bra, men der og da gikk tankene fort på kropp, staver og ski om hvor mye som var brukket…utstyr og kropp tålte bra fallet….hehe Alt var like helt.
Å rope løype er stort, og alle gikk til siden og gav oss bare positive kommentarer – det varmer og viser samholdet i skifamilien.
Alle har vi jo vår egen teknikk og gleder oss over å være en del av de 12.500 startende.
Min nye bremseteknikk fungerer bedre og bedre i utforbakkene, men det er godt å ha en årvåken ledsager i Marius som leser sporet
fremover og kommuniserer. Jeg sitter jo så lavt og har dårlig sikt fremover og da spesielt med løpere fremfor. Det er vi som gjennomfører.
Fugleberget var også i år fult av løpere og det er artig med de høylytte kommentarene etter oss.
I år var jo målet bare å fullføre pga kragebeinet så vi tok oss tid til både TV- og avisintervjuer under rennet. De siste 9 km er jo stort sett bare nedoverbakker så de gleder jeg meg alltid til.
Vi nådde våre mål. 1) Å gjennomføre. 2 ) Å komme i mål før eliten og vi klarte begge.. hehe

Under seiersseremonien ble vi også ropt opp og fikk blomster og stort tinnfat. Det var både overraskende og spesielt. Vi begge takker stort for den.

Kvelden var gedigen med stor middag og en lang fest etterpå. Det som er spesielt er jo at alle på hele Geilo enten har gått Skarven eller er blant de mange frivillige. Vår felles opplevelse vises i gleden som lyser ut av øynene på meget glade festdeltagere.

Nå gleder vi oss begge til å ta fatt på sommertreningen for neste planlagte renn som er  Worldloppet i august i Australia.

Skarverennet gir virkelig stor gnist til å trene for neste år, og å trene må jeg for å ha et selvstendig liv. Piggingen er min gulrot for å trene.

Ole-Herman og Marius

Hovden hadde mye sne, blå himmel, sol og flotte spor. Riktignok var det opptil minus 20 grader om natten. Sporene var derfor meget harde, såkalte trikkeskinner. Generelt var det jo lite sne i fjellet, men på Hovden var det flotte forhold. Hovden er nok et skikkelig snehøl.
Etter kragebeinsbruddet har det vært lite trening. I denne tiden har jeg tatt daglige gjøremål som trening og kanskje startet litt for tidlig i og med jeg ennå har problemer med høye armbevegelser.
Påsken var derfor avgjørende for Skarverennet. Det ble faktisk bedre ved å pigge rolige turer. Hadde en fast rundtur på 8-10 km
hvor balanse og teknikk stod i fokus. Harde spor medførte forsiktighet i svingete nedoverbakker. Hadde et fall, men fikk hevet meg over på høyre side. Det var utrolig fin følelse i kroppen å endelig komme ut i kjelken. Jeg tror faktisk at 99% av alle passerende
kom med godord til meg. Flere hadde sett meg i sporet fra sin hytte og var imponert over farten i sporet – vel det var jo raskt spor.

Påsken er appelsinturer og i solhelgene var det mye folk, barn som lekte sammen på ski og voksne lå og solte seg og grillet.
Det er Påskestemning og den smitter over. Barn syntes det så kult ut at jeg pigget og enkelte fikk seg en liten tur på fanget.
De storkoste seg og ville ha mer. Det er flott å oppleve. Morsomt at barna ser på piggere som kule.
Er det rart at en føler at en virkelig lever når man opplever dette.
Dessverre ble været litt dårligere siste halvdel av Påsken, men jeg fikk i hvertfall svar på om jeg føler for å klare Skarven.
Jeg stiller med mål om kun å gjennomføre……men når starten går så blir det som vanlig full gass så lenge det holder…hehe

Ledsager Marius og meg selv ser ihvertfall frem til å nyte Skarverennet og legge fra oss skiene i år med positiv avslutning på sesongen. Det gir gnist for sommertreningen og eventuelt å pigge Worldloppets renn i Australia i august måned.

Dette ble en meget spisiell opplevelse på godt og vondt.
Det største minnet vi sitter igjen med er vel de fantastiske skiene og føret.
Jeg følte at skiene bare skled av seg selv bortover løypa.
Slik følelse er det ikke så ofte en får oppleve, og i hvertfall ikke i et renn.

Vi fikk starte i Eliteledet, og det gav oss en utrolig stor gnist. Arrangjøren viste oss definitivt at vi var velkomne. Dette var jo det første rennet under Team United Bakeries-paraplyen.
Jeg hadde i hverfall prestasjonsangst. Den lange flyturen var ute av kroppen og jeg gledet/gruet meg til selve rennet. Dagen før var vi ute i løypa og terpet teknikk. Utrolig mange, da spesielt norske, kom bort til oss for en prat – unge som eldre. De kjente tydeligvis igjen draktfargene til Team United Bakeries, og gav honnør til United Bakeries. Vi var selvsagt meget stolte over dette, og prestasjonsviljen økte.

For en start. Vi hadde ikke problemer med å følge eliten de første 2 – 3 km, inntil det kom en bratt bakke. Den følelsen med å ikke gi slipp på eliten sitter ennå i kroppen. Jeg hadde valgt slip 5 selv om det bare var -10°C og det var meldt litt mildere utover dagen.
Et perfekt valg viste det seg. Teknikken satt veldig bra. ledsager Marius som gikk bak, gav meg til og med komplimenter på teknikk og fart i sporet. Ja i enkelte slake utforbakker tror jeg faktisk jeg sang av glede. Frihetsfølelsen og det å ikke føle seg handicapet kom til overflaten.
Vi diskuterte etterpå og kom til at 80 % av de vi møtte og som passerte kom med høylytte gode kommentarer da de passerte.
Etter 15 km var det kun Led 2 som hadde passert oss. Dette bekrefter farten vi hadde. Det var tross alt 8.000 startende og 10 led.

Så skjedde det fatale. I en nedoverbakke med stor fart kom jeg ut av sporet, og ved manøvrering tilbake i sporet falt jeg over på høyre side og traff en isklump. Støtet var kraftig. Det var en matstasjon bare noen hundre meter unna, og en lege som hadde sett fallet kom bort og undersøkte meg. Jeg klarte ikke å løfte høyre arm over hodet. Jeg håpet på at jeg kun hadde strekt en muskel så jeg hadde lyst til å prøve meg litt til på tross av advarsel også fra Marius.
Jeg hadde virkelig store smerter og satt med høyre arm i fanget og pigget med venstre. Det var jo trikkeskinner til spor, så jeg holdt balansen ganske så bra. Marius var en overvåken, erfaren kar som virkelig tro til. Etter en tid begynte jeg å skjønne at dette var mer enn en muskelstrekk.
Vi klarte 4 km før fornuften kom. Jeg har aldri før brutt et renn, så den terskelen var hard å overvinne. Først da mens vi satt og ventet, passerte led 3.
Etter 19 km så var smertene så store at vi måtte bare stoppe.
10 min senere kom en patruljerende lege med samband, og etter ytterliger 10 min ble jeg fraktet på snøskuterkjelke 1 km til ventende ambulanse.
På sykehuset i Hayward ble det konstatert kravebeinsbrudd. Det var nesten en lettelse, for det hadde vært passe flaut dersom det kun hadde vært en ødelagt muskel. Med store doser smertestillende så hadde jeg det ganske så bra resten av dagen.
Dessverre måtte jeg bli igjen en ekstra dag. Men papirer ble ordnet og jeg ble fløyet hjem på 1.klasse. Mieapolis – Detroit – Stokholm – Oslo. Det vil si 8 securitas sjekker noe som virkelig tok på. Smertene ble jo bare verre og verre.

Vi er selvsagt skuffet over turen. Men de første 15 km sitter på netthimmelen og gir gnist til å tenke på neste renn. Realistisk sett er Skarverennet definitivt innen rekkevidde. Tenk om jeg kan få like fine forhold på Skarverennet som de første 15 km i Hayward. Det er verdt å drømme om.
Med riktig trening skal det går bra. Selvsagt må jeg takke for den oppmuntring mine sponsorer gir, og det gjør at jeg rent mentalt er ferdig meg saken og ser det positive. Nå får jeg definitivt trent mye den venstre armen. Vestre side har jo alltid vært min dårligste og nå får den mye ekstra trening….hehe

Ole Herman og Marius

Marius og jeg hadde en utrolig flott kveldstur med teknikk sammen. Så da benyttet vi anledningen til å ta noen bilder, slik at dere kan se hvor bra vi hadde det

For et flott føre det er i marka fortiden. Sneen lyser opp terenget og man fikk virkelig se hvor mye lys som kastes mot himmelen fra lysløyper og slalombakken i det fjerne. Bare å oppleve naturen slik og i passe kulde, silkeføre og at teknikken begynner virkelig å sitte gjore at vi begge var oppspilte og satt og smilte i bilen hjemover.

Noe av det artigste som skjedde da vi pakket sammen ved parkeringsplassen var kommentarer fra alle barna som strømmet til fra Røa IL. Det var skikurs for 300 barn. Alderen var ca. 7 til 10 år kan jeg tenke meg. De hadde tydligvis ikke sett en langrenspigger før og vi fikk kommetarer fra mange disse barna som: Å så kult. Respekt Man osv. Man måtte bare si tusen, tusen takk til så veslevoksne barneuttalelser. Er det noe rart at vi begge satt og smilte i bilen etterpå!!!! Det var mange høydepunnkter å tenke på etter en slik fantastisk skitur. Flere burde oppleve dette føret.
Livet er artig.

Vi i Team United Bakeries er veldig stolte og glade over å ha fått med Ole Herman Rønnevig på laget. Vi blir veldig inspirert av Ole Herman’s stå-på-vilje og evne til aldri gi opp.

Vi vet at Ole Herman ser fram til at snøen kommer, og at han kan begynne å trene på snø. Vi ser fram til å følge ham gjennom sesongen!

Første mål for sesongen blir amerikanske birkebeiner i februar. Følg med på denne siden for oppdateringer utover sesongen.